Året som gikk har vært ett fantastisk år. Jeg har tatt ett valg og jeg vil bruke mer av tiden min på å fronte en interesse jeg brenner for. I løpet av året har jeg blitt en bedre jeger, men jeg har også blitt drapstruet på Instagram, blitt hetset av dyrevernere og jeg har blitt gjenkjent på gata av folk som synes det jeg holder på med er bra. Kontrastene er store – men det er det som gjør det gøy. Noen høydepunkter fra året kan du se i videoen nedenfor (husk skru på lyd) – og så deler jeg til slutt noen tanker om hvordan du kan få litt mer ut av din egen jakt i 2017. Blir glad om du Deler innlegget dersom du likte det.

To ører – en munn

I år har jeg brukt mye tid på å jakte og det har gitt resultater. Jeg har fått anledning til å jakte med mer erfarne jegere og jeg fortsetter å lære. De dagene jeg klarer huske på at jeg har to ører – og en munn, så er det faktisk utrolig hva man kan lære av andres erfaringer. Når blir man utlært som jeger? Er det den dagen man har skutt 20 rådyr? 30 Elg? 100 hjort? Svaret er at man blir aldri utlært som jeger – og den som tror han er utlært, er mest sannsynlig ingen god jeger – og han er i alle fall ikke en jeger andre vil be med seg på jakt. Jo mer tid jeg bruker på jakt – jo mer oppdager jeg at jeg har igjen å lære. Jo mer tid jeg bruker på skytterbanen – jo mer oppmerksom blir jeg på egne svakheter. Den som sier noe annet kan ta seg en bolle.

Vil du jakte mye – så trenger du ett nettverk

Skal man drive jakt til noe mer enn noen helger i skogen på høsten, så trenger man et godt nettverk. Jegersamfunnet er heldigvis noe jeg opplever som ekstremt inkluderende. Når man rekker opp en hånd og spør, så får man oftest hjelp og dersom man er villig til å bidra med litt, så er det mange jaktmuligheter som dukker opp. Så til dere som følger meg, men som kanskje ikke får anledning til å jakte nok: Vis litt tålmodighet. Still opp de helgene det lokale jaktlaget mangler postskyttere fordi det er dårlig vær. Bidra på dugnaden med å fikse terrenget og tilby deg å gå drev eller ta noen tunge tak når viltet skal dras ut. Trenger noen hjelp? Tilby deg å hjelpe. Men ikke tro at noen kommer til å ringe deg og spørre om du vil ha krem posten første gang. Sånn fungerer det ikke. Man må så litt før man kan høste, men etter hvert kommer man over kneika og ting begynner å rulle.

Jakt er en lagsport – Ta hensyn til andre

Det finnes dessverre mange jegere som hele tiden er mest opptatt av å skyte selv og å få den beste posten. Kjenner du dem igjen? Kjenner du kanskje igjen deg selv? De som alltid prater høyest på morgenmøtet og som etter jakta kun er opptatt av hva som skjedde i sin egen lille avkrok av terrenget? Eller de som gjerne dukker opp som gjestejegere, men som sjelden byr inn på jakt selv? Det forventes ikke at alle jegere har egne terreng og har anledning til å by inn på mye jakt. Jeg har ikke det. Jeg eier faktisk ikke noe terreng selv – men jeg leier noen områder. Og den lille jakten jeg kan by på – den deler jeg gjerne med andre. Og om jeg kan hjelpe noen andre til en god opplevelse på jakt, så gir det meg like stor glede som det gjør å skyte selv. Å guide jakt er faktisk veldig morsomt. Joda – det koster litt, men jeg får så uendelig mye mer tilbake i form av at jeg da blir invitert med på fantastiske opplevelser og får nye venner. I dag er brorparten av mine beste venner jegere – og det er nye venner jeg har fått de siste årene. Til de dere gjelder; takk for at dere vil ha meg som venn og takk for at jeg får være med på laget. For det er det jakt handler om for meg. Å være en del av ett lag. Å ha noen å ringe til gjennom hele året og dele bildene fra viltkamera med. Å bli stående i mørket og småprate om andre ting, en time etter at jakta er avsluttet og bare ha det ålreit. Er det ikke derfor vi jakter? Det handler egentlig ikke om selve smellen og kjøttet? Det handler om opplevelser – og opplevelser blir best når de deles med andre.

Denne bloggen ble litt lengre enn jeg hadde tenkt. Hadde egentlig tenkt til å skrive om hva jeg har drevet med i år, men så tok den en litt annen retning. Sånn er det noen ganger. Man starter på en ting – og så leder tankene deg i en annen retning. Men hvordan er det med dere? Hva er deres beste tips til jegere som sliter med å bli invitert med på jakt? Hvordan kommer de i gang? Det tror jeg mange lurer på – så legg veldig gjerne igjen en kommentar på Facebook eller under bloggen.

God fredag!

Har du saltsteiner stående ute, så skal du ta deg tid til å lese denne bloggen. Nøye. Er du opptatt av den norske hjorteviltbestanden skal overleve, så skal du også dele denne bloggen på Facebook siden din og maile linken til venner som ikke er på Face. La oss sammen ta en dugnad som sikrer at vi har gjort vårt for at skrantesjuken – eller CWD ikke tar knekken på hjorteviltet. Det får rekke med at ulven gjør det – ulven kan i det minste kontrolleres dersom politikerne på ett tidspunkt skulle gro litt større baller..

Skrantesjuken

I 2016 ble det påvist fem tilfeller av skrantesjuke – eller CWD som det heter på fagspråket. Det er første gang denne sykdommen er påvist hos hjortevilt i Europa. Den er påvist på tre reinsdyr i Nordfjella (Nord-vest landet) og den er påvist på to elg i Sør Trøndelag (Selbu). Skrantesjuke kan smitte fra ett dyr til ett annet, har en inkubasjonstid på ett par år, etterfulgt av ett varierende sykdomsforløp som til slutt ender med at viltet dør. Altså – dette vil vi ikke ha i norsk natur. Det finnes mange bra artikkel om skrantesjuke på nettet for de som har behov for å vite mer og ettersom jeg ikke er noen veterinær, så skal jeg spare dere for å leke doktor her.

Saltstein – forbudt i enkelte områder

Jeg har tidligere blogget om hvordan man setter ut saltstein – og hvorfor det er en god idé. Saltstein er fortsatt en fin måte å få oversikt over hjortevilt bestanden i ett område, men dersom du jakter i ett område innenfor «karantene» området for CWD, så skal du umiddelbart fjerne saltsteinen din. Disse stedene har nå gått fra å være bra for viltet – til å bli en direkte trussel og en inkubator for smitte. Personlig tenker det kan være smart å kappe vekk salt-treet og kanskje også dekke til rota og bakken rundt med noe steiner eller liknende. Jeg har ofte sett at hjorteviltet slikker bakken også på steder det er lenge siden jeg har hatt noen saltstein. Mineralene ligger igjen på stammen – og de ligger igjen i jordlaget.

Hold deg oppdatert

Per i dag, så har forskerne anbefalt at man lager ett generelt forbud mot saltstein i 7 fylker. Dette forbudet gjelder i Nord og Sør Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Buskerud, Oppland og Hedmark. Jakter du innenfor dette området, så er det bare å ta saga fatt og få vekk saltsteinen fra skauen. Bor du utenfor området – og har saltsteinute, så er det viktig at du holder deg oppdatert på eventuelle endringer i området som er berørt. Det er ingen unnskyldning i dag for å slurve med å ta vekk saltstein dersom forskerne vurderer det dit at det er nødvendig. Forbudet skal respekteres. Om du følger siden min på Facebook, så vil jeg også holde deg oppdatert. Det gjør du enklest ved å trykke her og like siden. www.facebook.com/bukkefall

Forbud mot bruk av luktestoffer fra hjortedyr

Mange bruker luktestoffer for å tiltrekke seg viltet og flere steder på nettet får man kjøpt disse produktene. En teori på hvordan skrantesjuken kom til Norge, er at smitten er innført med luktestoffer fra land med skrantesjuke – og dermed har også norsk vilt blitt smittet. Det er nå ulovlig å bruke, importere, selge og kjøpe luktestoff fra hjortedyr som kommer fra land med skrantesjuke. Nok snakka – vi får lære oss å finne elgen sjæl med andre ord.

Hva med meg?

De av dere som følger meg på Instagram vil se at jeg har saltstein ute fortsatt i enkelte av jaktområdene mine. Det vil si; jeg har saltstein ute helt sør i Østfold, mot den svenske grensa. Her bruker jeg det som ett effektivt sett å kartlegge viltstammen på for å planlegge riktig avskyting inn mot sesongen. I elgterrenget i Hedmark (selv om det er helt lengst sør i Hedmark), så er saltsteinene plukket vekk. Og så holder jeg meg nøye oppdatert på gjeldende informasjon om spredning og tiltak. Her må vi jobbe sammen dere – og så må vi stole på at forskerne og de som har ansvaret vet hva de gjør. Og skulle du savne bilder fra egne saltsteiner, så kan du trygt følge bilder fra mine på Instagram. Bukkefall kan du følge her: www.instagram.com/bukkefall

Gjeldende forskrift eies av Landbruks og Matdepartementet og kan leses i sin helhet her: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-07-11-913 

Få ting er verre for en mann enn luremus – og i det ene terrenget mitt, så har jeg en skikkelig luremus av en rådyrbukk. Han stiller trofast opp på bilder hele våren – er absolutt med på vorspielet for å si det sånn, men når leken skal starte den 10. august, så er han sporløst borte. I fjor har jeg bilde av ham helt frem til den 9. august på morgenen – og jeg hadde ham på 50 meters avstand den 8. august da jeg var ute og forberedte jakta. Men ble det noe på meg? Nei.. Luremus altså!

De gamle bukkene er eldst

Jeg lurer litt på akkurat det der – hva er det som gjør at noen bukker er supersynlige helt frem til jaktstart, og så blir de plutselig søkk borte. Da bukkejakta startet her nede i Østfold i fjor, så var jeg helt trygg på at i år ble det gullbukk og vel så det på meg. Jeg hadde daglige bilder av premiebukken fra februar og frem til jaktstart og jeg satt selv og så på den løpe etter ei geit 2 dager før jaktstart. Endelig er du min tenkte jeg (det tenkte jeg for øvrig for 2 år siden også..) – og plata til å montere trofeet på lå allerede klart i hobbyrommet. Men den gang ei.. bukken var umulig å få inn på lokk og den viste seg heller ikke da jeg forsøkte å «vente den i hjel». Ok – jeg er ikke veldig god på å vente i hjel noe som helst.. kjeder meg raskt om det ikke er mulig å snike eller lokke på dyra, men her skulle ingenting være uprøvd. Midt i en sverm av hjortelus ventet jeg på at gullbukken skulle dukke opp. Ble ett par andre 6’ere, men den jeg var på jakt etter så jeg ikke før i oktober igjen.. og da er lissom «bukkejakta» over for min del og nachspielet er i gang, så jeg takket for følge og avtalte en ny date neste år..

Ventetiden

Bukken viste seg ikke på kamera like tidlig i år som den har gjort tidligere år – og jeg vet at en stor bukk ble påkjørt i terrenget mitt tidligere i år, så jeg var egentlig litt resignert. Her har jeg jakta denne i flere år – og så kommer det en gjøk og tar’n med grillen.. men så endelig ser jeg noen bilder av en bukk på litt avstand i viltkamera.. kan det være den? Jeg har ikke noen nærbilder som gjør meg helt sikker enda – men håpet lever. Og kanskje slipper jeg luremus i år?

Hvordan er det med dere? Har dere opplevd «luremus» på bukkejakt?

Når har det gått uten stopp siden torsdag og hodet holder på å sprenges av nye ideer. Fredag var jeg i Stockholm og diskuterte hvordan verden vil se ut i 2022 med McKinsey – Lørdag traff jeg noen fantastiske folk som lever for å dele det brenner for – og søndag var det tidlig opp for å rekke Camp Villmark. Tror jeg har rukket omkring 10 timer søvn siden torsdag – så i kveld blir det digg å køye.

830.000 grunner til å stå opp tidlig en søndag

Min erfaring med messer er at skal du gå dit – så velg den siste dagen. Da er det færre folk og man får mer tid til å snakke med utstillerne. Søndag var jeg tidlig oppe og på standen til Landrø for å slå av en prat med gjengen. Det jeg ikke hadde fått med meg på forhånd – var at der hang en av verdens flotteste rifler utstilt. Litt som Mona Lisa hang den bak ett avstengt område. Sauer lager ett våpen i året hvor de ikke sparer på noen ting – og en av disse befinner seg i norsk eie hos Landrø. Denne heter Sauer 404 European Heritage. Den har en hjort gravert inn for hånd – flere detaljer er i 24 karat gull – og stokken er av over 200 år gammel valnøtt tre. Ikke noe man får lov til å kjenne på hver dag – og de fleste som tar på en har måttet bruke hvite hansker – så om gliset mitt går helt rundt hodet der jeg fikk lov til å leke litt med den, så får dere heller ha meg unnskyld.
Som alltid var det hyggelig å ta runden og slå av en prat med folk man har truffet opp gjennom årene. Enkelte utstillere bar kanskje preg av at det var bransjefest lørdag kveld – men det får man heller tåle når man er der tidlig på søndag.

Jaktreiser har blitt dyrere

At den norske krona har svekket seg såpass mye som den har gjort mot dollar og delvis mot Euro, har gjort at det har blitt ganske mye dyrere å dra til utlandet for å jakte de siste årene. For meg som går og funderer på om jeg skal unne meg en tur i 40-års gave, så var det ikke noen høydare å se at prisene er såpass mye høyere enn de var forrige gang jeg sjekket. Samtidig virker det som om de utbyderne som var tilstede hadde veldig bra pakker å komme med – så jeg mister ikke motet. Øverst på ønskelisten står Namibia – og med litt flaks så styrker krona seg igjen før det blir min tur..

En annerledes lørdag

Lørdag var jeg invitert på ett seminar til hvordan man kan bli bedre på å formidle en historie i sosiale medier. Traff en gjeng med unike mennesker, som alle hadde en fantastisk historie å fortelle. Det kule med sosiale medier er at folk skriver om det de er opptatt av – og for noen handler det om sterke opplevelser og personlige temaer – mens for andre av oss handler det om å skrive om noe vi brenner for og ønsker inspirere andre til å gjøre mere av. Så har du noe å si, plukk opp pennen og sett ord på det. Forandret egentlig syn på bloggere denne dagen. Utpå kvelden var det tid for litt gøy og vi var innom Fangene på Fortet i Oslo, før festen fortsatte i ett lukket selskap ut i de små timer. Vi vant kanskje ikke over fortet – men laget vårt kom høyt opp i konkurransen om beste lagbilde.

91985E78-28D1-4F82-B5B1EB092ABCC98B-906A41FF-1F07-4FFE-83BA90C257891233

Årets happening på messefronten er like om hjørnet. Den 31. mars til 2. april braker det løs med Camp Villmark på Lillestrøm og dette er ett skikkelig kinderegg for oss som liker friluftsliv; det nyeste utstyret, de kuleste folka og morsomme aktiviteter. Jeg har gledet meg lenge – og så på en eller annen måte klarer jeg rote meg bort i ett heldagsmøte i Stockholm på fredag og en konferanse i Oslo på lørdag..

Står det ikke i Outlook – så gjelder det ikke

Som leder har jeg lenge praktisert å ha en åpen kalender, hvor teamet mitt fritt kan legge inn avtaler. Er det ledig i Outlook – så har jeg tid. Sånn er det bare. Når da invitasjonen til Camp Villmark ikke kom rett inn i kalenderen min, så ble dagene liggende åpne og tiden spist opp av andre prosjekter. Så mens dere koser dere på messa, så sitter jeg i ett møte om digitalisering med McKinsey i Stockholm på fredag – og på en konferanse om sosiale medier i Oslo på lørdag. Tror jeg har bomma litt på den der.. og neste gang det er messe skal den definitivt blokkeres i kalenderen på jobben.

Søndag; messe eller rev?

Heldigvis er søndagen åpen – fordi da hadde jeg booket inn en revejakt. Det blir en av årets siste sjanser til å jakte rev for min del og jeg kjenner jeg må vurdere hardt hva jeg skal gå for. Hva hadde dere gjort? En dugnad for rådyra – eller en hyggelig tur på messa for å treffe dere? Er spent på å se nyhetene fra favoritt merkene mine – og ikke minst er det hyggelig å treffe flere folk i bransjen innimellom. Og så hadde det vært kult å henge litt på standene med Leica, Sauer og Härkila og høre hva slags erfaringer dere har med de merkene jeg selv er så begeistret for. Må tenke litt på den der. Kanskje får jeg til begge deler? Kan alltids sove litt fortere – så får man tid til både jakt og messe? Hvordan er det med dere? Ser jeg dere der på søndag om jeg tar turen oppover?

For dere som vil ha mer informasjon om messa, så ligger programmet og alt dere trenger vite her.

For tiende år på rad samles jaktlaget første helgen i oktober. Det skal jaktes, juges og gamle historier skal fortelles om igjen. Det er ikke måte på hva en har opplevd siden sist og ingen husker egentlig lengre hvem som bomma på den store bukken fra i fjor. I år har Marius også invitert med Joakim Pettersen – blant mange bedre kjent som Jegerbloggen.com, noe som skulle vise seg bli et hyggelig bekjentskap. Med to bloggere på rådyrjakt i Sverige, hva er vel mer naturlig enn å dele opplevelsen også med dere?

Programmet for helgen er satt på forhånd. Oppmøte på torpet fredag etter jobb, og så rett ut på villsvinåte. Det skulle vise seg at nybegynnerflaks også gjelder her – for mens de fleste har måttet jobbe litt for den første grisen, så endte det opp med at Joakim like gjerne skjøt gris på vei inn til post. Fornøyd ruslet han tilbake til torpet og ventet på at vi andre skulle jakte ferdig. Noe senere dukket det opp en flokk gris for Magnus. De ble stående i utkanten av åte og alle som har sittet på grisepost, vet hvordan fantasien arbeider når det grynter og snøfter på alle kanter. Da en årsgalt endelig kom frem fra skyggene var resten opp til jegeren. Et velrettet skudd senere lå grisen der den skulle. En knallstart på jakta – og da ertesuppa kom på bordet til nattmat, så viste det seg at også de andre jegerne hadde hatt gris på post, dog uten mulighet til å slippe ett rent skudd.

Området vi jakter på er akkurat i underkant av tyve tusen mål, så hver jeger har godt om plass. I løpet av fredag kveld var området analysert ferdig og de teigene vi hadde mest tru på var fordelt ved loddtrekning på de fem jegerne. Snikjakt stod på tapetet. Etter å ha kjørt ut de fire andre ble jeg sittende med en kopp kaffe og kikkerten. Jeg satt ved en skogkant i utkanten av området. Solen var på vei opp og jeg hadde 2 geiter med hvert sitt tvillingkje i kikkerten. Det var egentlig bare et spørsmål om å finne bukken før han fant meg – og da lønner det seg sjelden å ha det travelt. Ett eller annet sted står han inne i buskene og vurderer om det er trygt å vise seg. Til slutt fikk jeg øye på ham. Han stod i diket mellom en tett ungskog og åkerkanten 3-400 meter borte. Jeg brukte ett gammelt dike og vegetasjon i bakgrunnen til å snike meg tettere på og på 100 meters avstand la jeg tråkorset på bogen. Til tross for at det var årets fjerde bukk på meg, så kom pulsen så det dundret i ørene. Kanskje var det den flotte opplevelsen med solen, 6 beitende rådyr og alt for god tid til å snike meg frem som gjorde det, men uansett så brukte jeg nok 3-4 minutter på å få pulsen under kontroll. Til slutt lå korset stille og en grov firetakker var min.

På vei tilbake til bilen meldte Joakim om at han hadde hatt tre 6 takkere i kikkerten og at en lå nede. Joakim hadde trukket et giftig område på mange tusen mål, bestående av gamle stubberanker, viltåker, vanlig åker og en stor hugstflate. Etter ett par kilometers snik jakt, hadde han fått en sjanse på 70-80 meter på en pen bukk som gikk og beitet i oktobersolen. I motlys fant korset bogen og bukken var død i smellen.

Til alt overmål hadde også Magnus og Kristoffer hellet med seg denne morgenen og allerede før frokost hang det fire bukker og to villsvin på kjøla. For en knallstart! Etter god frokost med egg og bacon, var vi klare for mer jakt. Mens vi hadde jaktet, hadde vertskapet Monica og Odd klargjort alt for hundedrevet. Flere drivkarer var kommet til og et større drev var planlagt. I det første drevet var vinden lei – og kanskje startet vi fra feil side gitt en annerledes vindretning enn normalt. En gruppe dåhjort dro i alle fall ut rett vest og tok med seg Dachsen – så da ble det en lang ventetid før den andre bikkja, en Gonzky Polski, sprengte en flokk villsvin som kom rett i fanget på Henrik. Ett skudd og en ung galt lå igjen på skuddplassen. Tiden var klar for lunch; pølser, flesk og kaffe over bålet. Bedre mat kan ikke en jeger få. Da dachsen endelig kom tilbake ble det nye drev og flere fine loser – men i drevet kom det denne gang kun smaldyr eller geit med enkeltkje. For å sikre en viltstamme som tåler et høyt jakttrykk, så har vi en regel om at smaldyr, geiter, samt enslige kje, spares – så det ble ikke noe mer i dette drevet. Isteden ble det fem på øyet og tid til å planlegge kvelden.

I fem tiden ble det en ny runde med snikjakt. Totalt ble det observert i overkant av 30 dyr denne kvelden og nok et par seksere ble med hjem til middag, dermed hadde også Tore fått bukk og alt var perfekt. I vårt jaktlag er det fokus på en mix av det sosiale og selve jakten, så selv om flere nok kunne tenkt seg en tur ut etter grisen på lørdag kveld, så stilte alle til en bedre middag på torpet klokken 9. Her var også grunneier og andre jaktvenner invitert – så klokken ble 3 før roen senket seg over torpet. Jeg behøver kanskje ikke si at det ikke ble jaktet så veldig hardt søndag morgen… Vi var uansett fornøyd. Alle jegerne hadde skutt bukk og de fleste hadde hatt mange flere skuddsjanser – og de dyrene vi sparte; ja de er enda flottere neste år. Da kommer vi tilbake og jeg gleder meg allerede!

Hjortejakt er ikke enkelt – og for en Østlending som ikke er født og oppvokst i skyggen av ett bratt fjell på Vestlandet, så kan det fortone seg som ganske meningsløst. Min historie med hjortejakt er brokete. Først leide vi ett terreng på åremål – så forsøkte vi oss på en rimelig tur med guide. Null hjort. I fjor krøp vi til korset og bestemte oss for øke betalingsviljen ett par knepp. Åtte kompiser leide jakt av Åkrafjorden Jakt for å få en fair sjans til å felle hjort og lære av de mer erfarne – og for en tur det ble!

Den vanskelige hjorten

Som ganske erfaren rådyrjeger følte jeg meg  for en del år siden trygg nok på egne ferdigheter til å utvide horisontene. Denne erfaringen tenkte jeg var nok til å leie ett eget hjorteterreng, så da mulighetene dukket opp i Balestrand for noen år siden, brukte jeg og noen venner ikke lang tid på å bestemme oss. Fem lisenser og hytte på åremål ble kjapt betalt. Hjorten står nok tettere der borte enn hjortelusa gjør her hjemme, tenkte vi og satt av en uke. Såpass trygge var vi at vi tok en ekstra kassebil bortover for å få med kjøttet hjem.. Feil.. den eneste hjorten vi så måtte vi ha hjelp av en sauebonde for å se der den lå oppe på en fjellhylle. Ellers ble det mye fjellørret i det terrenget. Året etter booket vi en rimelig tur med noe oppfølging av grunneier. Her så vi riktignok noe mere hjort, men skuddsjansene uteble ettersom de hele tiden var på en annen teig enn vi hadde leid og det var flere jegere i terrenget. Så ble det en del år uten hjortejakt, men drømmen om hjorten forsvant ikke.

En ny strategi

Felles for oss i jaktlaget er at vi alle har begrenset med fritid – og absolutt ikke nok tid til å jakte. Altså blir det komprimerte turer – med intenst program. Vi ble raskt enige om at skulle vi forsøke oss på hjorten igjen, så skulle det være ett sted hvor sjansen for å få sett en del vilt var størst mulig. Etter noe research falt valget på Åkrafjorden jakt i Kvinnherad. Kvinnherad den kommunen i Norge hvor det felles mest hjort. Videre disponerer utleier såpass mye terreng at det er mulig å tilpasse jakten etter vær og vind – og sist, men ikke minst; vi var lei av å rote planløst rundt og ville ha med oss gode rådgivere på laget. (fortsetter under bildet)

Forventningene

Da vi ankom Åkra ut på kvelden på torsdag, hang det allerede 3 hjorter som skulle flås i slakteboden. Norrønas jaktambassadør Martin Blom og ett par andre fra Norrøna hadde vært på photoshoot og hatt hellet med seg. Litt ironisk at Härkila og Norrøna’s ambassadører hadde booket jakt på samme sted samtidig. «Game on» tenkte jeg i det stille.. Uansett; vi ble innlosjert på gården og fikk servert en bedre middag og en gjennomgang av fredagens planer. I hyggelig selskap sitter skrønene løst og stemningen var høy. Til slutt handlet det meste om å sove veldig fort..

Den første jakten

Vi var tidlig oppe og ut i fra fysisk form ble vi fulgt ut til forskjellige poster i terrenget. Jeg fikk en post høyt oppe og var god og svett da Jens Lindskog slapp meg av på ett hjortetråkk hvor jeg skulle vente noen timer. Fikk også streng beskjed om å legge fra meg telefonen og følge nøye med (lettere sagt enn gjort for en blogger..), men tipset var nok godt. Etter en stund kom Jens og kjentmann Eivind drivende gjennom terrenget og hadde bra med hjort på beina – og vi lykkes med å felle en bukk. For en start! Riktignok stod det fortsatt 3-1 til Norrøna, men vi var i gang. En ny plan ble lagt – som innebar ett brattere terreng hvor vi skulle snike oppover fjellet – mens hjorten beitet seg nedover fjellet. Det ble mange flotte bilder, men jaktlykken uteble på dette forsøket. Spotterne som stod nede så hjorten – men vi klarte ikke komme oss innpå den. (fortsetter under bildet)

Himmeldrevet

Jeg skal ikke skryte på meg at vi er i veldig god form, men viljen til å klatre etter hjorten, den har vi. Dag 2 bestemte vi oss dermed for å gå «all-in» og prøve oss høyt oppe i terrenget. Etter ett par timer med rolig klatring, befant vi oss midt i hjortens rike. Rundt oss på alle kanter hørte vi bukkene brøle og igjen ble postrekken satt ut. Siden jeg er lettest i kroppen fikk jeg gleden av å klatre halvveis ned igjen av fjellet – for å gå på fra motsatt side og drive hjorten mot kompisene lengre oppe. Jens ble med og hjalp meg tyde tegnene etter hjorten, men jeg fikk selv bestemme hvor jeg ville gå og satt tempoet selv. Fantastisk gøy når Jens bekreftet at «jo – nå har vi hjort på beina» og vi kommer på brunstgrop etter brunstgrop. Så smeller det. En – to – tre – fire (!) ganger. Vi hører innslaget og Jens ler høyt. Der og da hadde jeg glemt at vi måtte bære hjorten ned igjen og da vi i stummende mørke ankom bilene, var det med den gode følelsen bare en dag i naturen i gode venners lag kan fremdrive. Harkila 4 – Norrøna 3. (fortsetter under bildet)

En fuktig kveld og kronhjorten som lot vente på seg

Etter en fantastisk dag ble kvelden lang og fuktig. En deilig hjortegryte stod på menyen og det var mange historier som skulle fortelles. Det ble altså ikke så veldig mye tid til søvn, så dagen derpå var det litt færre jegere enn normalt som var oppe til en ny runde jakt. Vi skulle nå jakte i ett rent bukketerreng og kun bukk var lov å skyte. Det ble sett mye hjortt – men kronhjorten uteble og dagen ebbet ut i ingenting. Da vi skulle dra, traff vi en ensom jeger fra Sverige. Han hadde fått en tur til Åkrafjoren i 40-års presang og skulle sitte på tråkk. Vi ønsket ham lykke til og tenkte vel at ja-ja, å jakte hjort alene hørtes vanskelig ut. Overraskelsen var dermed stor da jeg på vei hjem fikk bilde av kronhjorten han hadde skutt i samme terreng som vi hadde postert på samme morgen. En flott 8 takker og en smilende svenske. Norrøna 3. Härkila 4. Søta Bror 1. Slett ingen dårlig helg. (fortsetter under bildet)

Så hva vil jeg med denne bloggen?

Det jeg vil fortelle deg, er at av og til er det smart å få litt hjelp. Jeg har jaktet mye og kanskje mer enn mange, men akkurat det å jakte hjort trengte jeg hjelp til å knekke koden på. På jakt som andre steder i livet, så koster kvalitet litt ekstra, men samtidig så er forskjellen på opplevelsen eksponentielt mye bedre når man føler at man har en fair sjans. Og en fair sjans er alt man kan be om på jakt. Jeg kjenner flere som også har dratt hjem tomhendt fra topp terreng, men i ett stort terreng, , hvor man har muligheten til å tilpasse jakten etter forholdene og hvor det er mulig å få en innføring i en ny jaktform, så er sjansene mye større for at du lykkes. Så om du er som meg; har lite tid, grei økonomi og ikke er født og oppvokst i en steinur på Vestlandet, så er kanskje en guidet tur å foretrekke. Vi har i alle fall bestemt oss for at vi skal tilbake til Åkrafjorden – og i år er vi 10 mann som drar bortover for å prøve oss på kronhjorten. De store lurte oss i fjor – men til høsten får vi en ny sjanse. Kronhjorten er der – og neste år er vi enda litt bedre forberedt.

Noe for deg?

Åkrafjorden jakt treffer du på årets Camp Villmark og der kan du ta en prat med Jens Lindskog som eier selskapet. Så vidt jeg har fått høre, så vil de også ha ett bra tilbud med seg på messen, så om dette frister, så foreslår jeg at du tar turen innom standen deres. Har du ikke anledning til dette, så kan du sikkert kontakte Jens via hjemmesiden deres www.hjortejakt.info

Det er mange faktorer som kommer i spill når man skal planlegge etableringen av en foringsplass eller en åteplass for villsvin. Hvor er villsvinets naturlige trekkruter? Hvor har villsvinet dagsleiet sitt? Hvordan ser vegetasjonen i området ut? Vi vil også at det skal være praktisk å stelle åtet og man skal kunne komme enkelt til og fra når man skal jakte. Altså; dette er ikke helt «plug and play» – men leser du denne bloggen og har terreng i nærheten av ett sted det er villsvin, så er sjansen ganske stor for at du har villsvin på kamera i løpet av kort tid – det fikk jeg i mitt nye terreng sør i Marker. Har du ikke lest bloggen min om hvorfor det er nødvendig med foringsplasser for å jakte villsvin, så gjør du det her før du leser videre

Hvor i terrenget finner vi villsvinet?

Hvis du allerede har villsvin i terrenget, så kan man komme langt med å se hvor du finner spor av dem i deres nattlige søken etter mat. Men dersom du ikke allerede har gris – eller om du bare har streifgris innom nå og da, så kan ett godt tips være å gjøre som følger;

• Velg deg ut 3-4 plasser i området ditt – helst i nærheten av grantetter eller plantefelt, hvor du tenker at grisen kan føle seg trygg. Grisen liker seg der det er tett og der den får være i fred. For din egen del bør plassene du fokuserer på være slik til at du ikke har langt å gå fra bilvei. Det blir fort tungt å bære mais.. ikke første eller andre sekken, men på sikt vil du takke meg for at du la åtet i nærheten av vei.
• Stryk bøketjære på noen trestammer– og strø ut ett par kilo mais på bakken.
• Følg med disse 3-4 plassene i perioden fremover – og ha på fersk bøketjære en gang i uka.
• Det stedet du først får besøk av grisen, velger du som åteplass for fremtiden og så slutter du foreløpig med å tjære og fore på de andre stedene. Tips; Legg noen store kvister over maisen du strør ut på bakken der du har tjæret. Da slipper du at småfuglene kommer og spiser opp maisen din
• Det kan ta 3 uker eller det kan ta ett år å få inn villsvinet, men om du vil øke sjansene dine for at det skjer noe raskt, så får man også kjøpt ett veldig effektivt, Tysk lokkemiddel som heter ATTRATEC NO1, SUHLENGOLD. Du kan lese mer om dette her.

Etablering av selve åteplassen

Fordi du gjorde som jeg sa, så har du nå funnet ett sted i området ditt hvor du har gris. Det ligger i nærheten av – eller gjerne midt i en tette – og det er ikke langt fra en vei. Du begynner å bli lei av å helle mais på bakken hver dag og du funderer på hvordan du skal komme i gang med effektiv jakt på villsvin. Kort sagt så trenger du en foringsautomat som slipper ut litt mais til faste tider (ja – grisen er forbausende god til å lære klokka) og du trenger ett sted å skyte den fra. Nå bør du tenke på;

• Hva er den mest vanlige vindretningen i området? Vi vil at vinden skal blåse vekk fra posten (ofte en isolert bu på bakkeplan eller litt over bakken) og det skal være mulig å komme seg til posten uten å måtte gå forbi fôrautomaten eller værsette grisens naturlige rute inn til åtet
• Vi vil ha sikker bakgrunn
• Vi vil at grisen skal føle seg trygg på åtet, slik at vi har god tid til å sikre at vi tar ut riktig dyr (altså ikke sugge som fører unger)
• I tillegg så er det fint om det er ett område som er godt drenert. Grisen er god på å skape sølebad om den får lov..

Utstyr og drift av åteplass

Fôrautomat – Ettersom villsvin er veldig gode på klokka (har ofte opplevd at de står i skyggene og venter på at foringsautomaten slår seg på) – så vil vi ha en fôrautomat med timer. Den bør ha en stor bøtte for å holde mais, erter eller liknende – og gjerne batteri med solcelle ladning, så slipper du egentlig tenke på den særlig ofte. Min fôrautomat er fra MTM Skogservice i Norge og koster ca 1990 kroner komplett, inkludert tønne, spreder, batteri og solcelle anlegg. Det er en rimelig og veldig enkel løsning. Anbefales.

Frisk Bøketjære og eventuelt lokkemiddelet ATTRATEC NO1 fra SUHLENGOLD

Viltkamera – helst med MMS og riktig innstilt klokke. Overraskende ofte så kan man forutsi når på døgnet grisen kommer. I alle fall om den er der «sent» eller «tidlig». Hvilket kamera jeg bruker og hvordan det settes opp ser du her.

Halm – Det skuler maisen for småfuglene og gjør at grisen får noe å jobbe med når den er på åteplassen. Samtidig gir den en lys bakgrunn å se grisen mot. Aberet er at den kan bidra til å holde bakken fuktig.

Nice to have:

En rulletønne – denne fyller du litt mais i eller liknende – og når grisen ruller tønna rundt, så får den ut noen få maiskorn av gangen. Grisen liker å jobbe og kan holde på med denne lenge.

Forskjellige typer fôr

Det går an å få grisen til å spise det meste. Hos Odd og Monica, der jeg jakter i Sverige, så spiser grisen nå kornavrens og virker happy med det, mens andre sverger til mais. Om jeg skal forsøke rangere de alternativene man har til grisen, så vil jeg gjette på at;

• Mais er best
• Erter er veldig bra – men pass på at de ikke er beske
• Hvete sies det er bra – har ikke prøvd selv
• I Sverige bruker vi kornavrens, neper eller andre ting vi får tak i for en rimelig penge
• Vet mange sverger til diverse for fra Felleskjøpet som inneholder mais, erter osv

Hvor ofte og hvor mye skal man fore? Hva gjør jeg nå som åtet er der?

Neste blogg om villsvin kommer til å omhandle litt hvordan man drifter forplassen sin. Hvor ofte skal man fore og hvor mye. Når på året skal vi jakte på åtet for å holde bestanden nede – og når på året skal åtet brukes som en magnet for å trekke grisen vekk fra dyrket mark. Her er det bare å henge med fremover og tips gjerne en venn om artikkelen dersom du tror det kan være interessant.

Ellers er det mange som fôrer med brød og gamle bakevarer fra butikken. Her skal man dog være litt forsiktig, ettersom enkelte bakevarer inneholder sukker – og sur gris med hull i tenna vil vi ikke ha. Det kan også virke som om det er viktig å ikke variere fôr type – grisen er ett vanedyr og det er ikke noe vi har erfart som tyder på at den liker å bli overrasket. Som sist gang må jeg også få takke Odd Haug for å ha lært meg mesteparten av det jeg vet om villsvin. Takk Odd.

Om du likte denne bloggen så er det hyggelig om du følger siden min på Facebook. Der publiserer jeg jevnlig tips og råd fra ett aktivt jegerliv.

Forrige uke var det fullmåne her nede – stjerneklart og kritthvitt av frost på bakken. Dette er perfekte forhold for måneskinnsjakt og jeg benyttet sjansen til en kveldsjakt etter at ungene hadde lagt seg. Så brøt rabalderet ut i sosiale medier. Som profilert jeger burde jeg vite at dette ikke er lov – at det er kun en særbestemmelse som åpner for hjort på visse deler av Vestlandet osv. Det er nemlig ikke måte på hvor inngående kunnskap den enkelte har til viltloven. Så da satt jeg der med skjegget fullt av postkasse, smådeppa og ventet på at politiet nok kom til å hente både våpen og meg relativt raskt.

Heldigvis har jeg studert litt juss. Ikke mye – men ett par år har jeg. Akkurat nok til å lære at det er forskjell på å tro noe – og det å vite noe. Og enkelte ganger er det greit å vite. Så jeg leste viltloven igjen – og jeg leste domsavsigelsene fra de gangene tilsvarende saker har vært prøvd i rettssystemet. Da jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å bli fengslet, så kontaktet jeg Miljødirektoratet for å få en skriftlig bekreftelse på at jeg ikke har misforstått regelverket. Og vet dere hva? Det er lov i Norge å jakte rådyr i måneskinn – forutsatt at det foregår i henhold til viltlovens §19, som sier:

«Jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom.»

Direktoratet forklarer; «Dagens tolkning av viltlovens § 19 er at en må både se viltet, at det er riktig kategori dyr og at bakgrunnen er sikker før en lovlig kan felle viltet. Viltet må kunne felles på en human måte jf. dyrevelferdslovens aktsomhetsreglers. En bør også vurdere muligheten for et forsvarlig ettersøk før en feller dyret». Videre bekrefter de at «Når det gjelder jakt etter mørkets frembrudd, her vi ingen regler som går spesifikt på nattejakt og det vil derfor, etter en konkret vurdering i forhold til viltlovens § 19 være tillatt.»

En stjerneklar vinternatt, med ett hvitt frostteppe på bakken og en fullmåne som henger høyt på himmelen gir nok lys til at dette lar seg ivareta på en god måte. Dette har vært prøvd i rettssystemet mange ganger. Så skitt jakt jegervenner – men husk å informere grunneier og eventuelt andre berørte, så slipper dere eventuelle spørsmål i etterkant. Og til alle dere som er skråsikre; tenk dere om to ganger. Vet eller tror jeg at jeg vet? Om svaret er «tror jeg vet» – så la være å gi råd.

Anyway; Jeg har jaktet rådyr i måneskinn – og nå skal jeg i fengsel. Takk for meg!

Mot idioter kjemper selv gudene forgjeves..

Villsvinet er på full fart inn i den norske faunaen og i Østfold rapporteres det stadig om nye observasjoner. Av mange grunneiere er villsvinet sett på som ett skadedyr og jegere med erfaring og ikke minst interesse for villsvinjakt vil ha mange fortrinn når fremtidige avtaler skal inngås – og jegere som turer feil frem vil raskt oppleve at avtaler om leie av jakt blir terminert. Ett godt samarbeid mellom grunneier og jeger er med andre ord nødvendig og i denne og noen blogger fremover kommer jeg til å fokusere litt på villsvin og hvordan jeg mener man bør forholde seg til dette.

Den vanskelige praten

De fleste jegere ønsker villsvinet velkommen tilbake i den norske faunaen – og de fleste grunneiere ønsker villsvinet god tur tilbake til Sverige. Om du som jeger da turer frem og setter opp en åteplass for villsvin uten større forklaringer, så er risikoen stor for at du raskt får problemer med grunneier eller med naboene om du selv er grunneier. Det finnes mange skremselshistorier om skade på dyrket mark av villsvin og uten ytterligere kunnskap, så virker det merkelig at det skal hjelpe å fôre på grisen i tillegg. Så før man setter opp en grisepost – eller før man spør grunneier om dette, så bruk noe tid på å forklare situasjonen og hvorfor åteplasser er nødvendig. Kun når grunneier har fått kompetanse til å vurdere situasjonen, kan du forvente at han ser at en åteplass er nødvendig for å drive en forsvarlig jakt på gris. Dersom du leser ferdig denne bloggen, så tenker jeg du er litt bedre i stand til å ta denne praten med grunneieren.

Når grisen blir et stort problem, så skyldes det kunnskapsløshet

Dessverre har mange hørt om såkalt «problemgris» – og oftest skyldes dette kunnskapsløse jegere eller grunneiere som skyter den første grisen de ser. De hører om en gris, griper rifle og skyter den første og største grisen de ser. Griser lever i familiegrupper og hver gruppe har en ledersugge. I en etablert familiestruktur, så er grisen veldig sky og holder seg helst langt vekk fra folk. Ledersugga forvalter også den kollektive læringen til familien og gjør det enklere for oss jegere å styre familien unna innmark. Skyter man bort en kulting (griseunge) på innmark – ja, så tar ikke sugga med seg familien sin dit på lang, lang tid igjen. Ledersugga styrer også brunsten til de andre suggene og sørger for at de brunster synkront en gang i året (høsten). Så hva skjer om man fjerner en sugge? Først og fremst så mister grisen mye kunnskap til hvor i naturen de skal finne mat. Dermed trekker de inn mot dyrket mark og hager og begynner å skape problemer. Når ledersugga er borte, så kan også flokken slå sprekker og det dannes nye familiegrupper og antall gris multipliseres. Disse gruppene mangler erfaring til å finne mat i skogen og vil ha en adferd som i en vesentlig større grad går ut på å beite på innmark og i hager – og inntil det er reetablert en tydelig familiestruktur i gruppa, så vil det ikke ha samme preventive effekt å skyte gris på innmark. Når ledersugga er borte, så brunster også årsgrisen allerede første høsten (normalt brunster de ikke før andre høsten) og man får «dårlige mødre» som søker til det enkleste matfatet. Altså – store sugger er viktig og de skal ikke skytes (uansett hvor rart det høres ut) – heller ikke av elgjaktlaget eller andre. Jakt på sugge med unger er for øvrig forbudt da de er fredet ihht forskrift om jakt og fangst.

Hvorfor trenger man ett griseåte?

Grisen er ett nattaktivt dyr og den vandrer over ganske store områder. Det er kun korte tider av året hvor det er effektivt å jakte villsvin på innmark – så skal vi ha en reel sjanse for å jakte på gris, så trenger vi en åteplass som gjør det mulig å legge ett riktig jakttrykk på villsvinet. Å jakte gris på tradisjonell, norsk måte i skogen med hund, vil ikke gi ett tilstrekkelig høyt jakttrykk til å regulere bestanden i ett område og feilskytingen vil øke dramatisk. Dersom man har ett MMS kamera på åteplassen, så danner man seg også ett inntrykk av når på døgnet det er effektivt å bemanne åtet. Ett åte gjør det også mulig å påvirke trekkrutene til grisen, slik at den holder seg unna dyrket mark og i ukene hvor åkrene står der som rene godisbutikker for grisen, så har man fortsatt muligheten til å holde de unna innmark ved å fore litt ekstra på åtet. Ettersom villsvinet oftest er lenge på åtet, så har man tid til å kontrollere at man skyter riktig gris, slik at man ikke bidrar til å gjøre vondt verre. Åtet er også en fin måte å regulere bestanden av galter. De unge galtene kommer ofte i mindre grupper – mens de eldre galtene kommer alene. Bare vær nøye på at du ikke skyter den første grisen som kommer alene inn på åteplassen. Ofte legger sugga igjen ungene i skyggen, mens hun går frem for å spise først. Det du vinner med et åte er altså muligheten til å jakte gris effektivt – og du gir deg selv en god sjanse til å skyte riktig gris (altså ikke sugga – da dette er både dumt og forbudt).

Planlegging av griseåte

For mitt vedkomne så er jeg på jakt etter nytt jaktterreng i Østfold som ligger ved eller innenfor sonen for villsvin – så om du vet om et sted som kan passe blir jeg glad for tips. Tanken er da at jeg kan dele hvordan man går frem i planleggingen og etableringen av ett grisåte og forhåpentligvis bidra til at villsvinets inntog i Norge blir en positiv opplevelse, både for jegerne og for grunneierne. Dersom jeg ikke finner et egnet terreng, vil jeg heller bruke erfaringer fra jaktområdet i Sverige, hvor vi har jaktet villsvin de seneste ti årene. Uansett skal jeg finne en måte å dele de erfaringene vi har gjort oss om villsvinjakt – så heng med fremover, og i mellomtiden; ikke skyt sugge som fører unger. Det er både dumt og det er ulovlig.

Til sist; Takk til Odd som har lært meg det jeg kan om villsvin og som tålmodig svarer på spørsmål og gjør at kvaliteten på bloggen min blir mye bedre. Takk Odd!