Jeg er så jævla heldig! I helgen har jeg fått lov til å jakte sammen med noen levende legender i forbindelse med at Sauer lanserte Ergo Heat konseptet sitt i Tyskland. Fra torsdag til søndag hadde Sauer samlet en rekke folk for å teste rifla først en dag på skytebanen med løpende villsvin, før vi fikk prøve hva det vil si å jakte med en oppvarmet stokk på tradisjonell drevjakt resten av helgen. Helt rått!

Løpende villsvin

Torsdag morgen landet vi i Berlin. Det bar rett til skytebanen hvor vi fikk en grundig innføring i hvordan man skulle skyte på løpende villsvin, før vi selv måtte til pers. Skal love dere en ting: Når Jørund Lien, mannen som har skrevet Ladeboka og det meste som står på trykk om skyting i Norge, sammen med et snes tilsvarende eksperter fra andre land i Europa alle står og ser på at du alene går opp på podiet for å skyte, da går pulsen litt ekstra. For å gjøre det hele litt ekstra spennende, så viste de selvfølgelig alt sammen på storskjerm. Bare sånn for at alle skulle få med seg at jeg aldri har skutt på løpende villsvin før.. *pang* – der satt heldigvis det første skuddet mitt godt plassert i… forbeinet. Bra start. Neste skudd satt midt i hjertet, før jeg igjen traff forbeinet…  Heldigvis var det en hjelpsom gjeng og etter litt veiledning, så satt det etter hvert sånn passe greit. Jeg var klar for drevjakt!

Test av Sauer 404 Ergo Heat

Grunnen til at vi var samlet i Tyskland, er at Sauer i helgen lanserte verdens første oppvarmede kolbe. Eller rettere sagt; pistolgrepet er varmet opp. Til å begynne med så humret jeg litt og tenkte vel at jaja – kul greie, men ikke for meg, men der tok jeg feil! Vi jaktet nemlig med denne kolben hele helgen og du verden hvor fantastisk det er å ikke fryse på skytefingeren. I et par minusgrader, så jaktet jeg hele helgen uten hanske. Det var en ny erfaring! Hvor ofte har man ikke som jeg hatt hanske på venstre handen – og vært iskald på høyre handa, med påfølgende dårlig avtrekk? Oppvarmet kolbe tror jeg blir litt samme greie som Aircondition og elektriske vinduer i bilen. Du trenger det ikke, men dersom du har prøvd det en gang, så vil du aldri tilbake til det gamle igjen. Rett og slett en fantastisk god ide! Til dere som har lyst til å prøve den, så kommer den i butikken i løpet av november eller dere kan lese mer om den på Sauers egen hjemmeside.

Om Tysk folkedrev og lange tradisjoner

Fredag, Lørdag og Søndag jaktet vi i Brandenburg området, øst for Berlin. Det er et av de områdene i Tyskland hvor villsvin bestanden er som tettest og etter å ha sett diverse filmer av Franz Albrecht og co, så var det ikke fritt frem for at jeg gledet meg. Torsdag kveld var alle samlet for å gjennomgå reglene for jakten og å trekke poster.

Fredag morgen var det oppstilling. Borgermesteren i Fuerstenwalde ønsket oss velkommen, før Jaktlederen i full uniform overtok ordet. Jakthorn ble spilt og det ble sagt Waidmansheil flere ganger en jeg trodde var mulig på kort tid. Etter en times tid med formaliteteter (ordnung muss sein), ble vi fraktet ut til postene. Jeg hadde trukket en bakpost og så frem til å skyte enten stor kronhjort eller en stor Keiler, for de hadde jeg hørt at ofte kom snikende gjennom drevlinjen. Mulig de kom.. men jeg så de i alle fall aldri. Bortsett fra noen rådyr som kom forbi i 400 kilometer i timen, så kom det faktisk ikke et eneste dyr til meg hele den første dagen. SKUFFA!

Lørdag hadde jeg litt mer flaks og hadde en del opplevelser med vilt. Slapp et skudd på både en hjort og et rådyr, men i store drev, så får man ikke lov til å forlate tårnet. Ventetiden er ganske lang når du har sluppet et skudd på dyr i bevegelse og sett det forsvinne ut av synsfeltet og ikke vet om det ligger. Man har som regel en følelse med om det er et godt treff eller ikke, men ventetiden til drevet er over kan være lang. Til slutt kom driverne tilbake og det var på tide å lete frem dyrene. Rådyret hadde et perfekt hjerte / lunge skudd og lå bare like bak ei gran. One down. Så var det på tide å finne hjorten. Med et dobbelt lungeskudd, akkurat bak bogen, så hadde den løpt 150 meter før den la seg ned. Det rare var at det var ikke noe blod på skuddplassen, så jeg var litt småstressa der i en periode. Heldigvis gikk det bra.

Etter jakten var det tid for «Tableau» – eller viltparade som det heter på norsk. For hver vilttype man har skutt, må man opp til jaktleder og motta den tradisjonelle grankvisten i hatten, mens driverne spiller på jakthorn. Fin opplevelse, men det tar sin tid å vente på at alt viltet skal dresseres og 30-40 jegere skal opp å motta sin hyllest. Her kan man ikke ha dårlig tid.

Nye bekjentskap

Som nevnt var jeg så heldig å treffe mange nye og fine folk på turen. Fra Sverige pratet jeg en del med filmprodusenten Mikael Tham. Har sett mange av filmene hans og det var gøy å treffe ham på ordentlig. Det viste seg at han gjerne delte av erfaringene sine også «in person» til oss som spurte om råd – så her var det en del tips man kunne snappe opp. Ellers var nevnte Jørund Lien en opplevelse i seg. Han er kanskje ikke den mest aktive i Sosiale Medier, men du verden hva den mannen kan om løp, kuler og krutt. Argumenterte så godt jeg kunne for mine egne ladninger, men forstod at her var det bare å huske at man har to ører og en munn, lene seg tilbake og lære fort.  Fra Danmark var kanskje høydepunktet en morsom mann med navn Jens Ulrik Høgh. Han livnærer seg ved å reise jorda rundt hele året og lage jaktreportasjer, som publiseres i litt over 100 jaktblader hvert år, i tillegg til i sitt eget blad «Hunter at Heart». Snakk om drømmejobb! Men det kuleste av alt, var at de mest effektive jegerne, endte opp med å være et par norske jenter. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – de som tror at de norske «bloggerne» ikke kan bære rifla si sjæl, de kan ta seg en bolle (eller gjerne en hel pose). Jeg fikk så mye kjeft forrige gang jeg kritiserte enkelte personers holdninger til jenter som profilerer jakt i Sosiale Medier, så skal ikke si noe mer om dette nå, men mon tro om ikke et par stykk får seg noen overraskelse og noe å tenke på når de hører historiene fra denne helgen. Jeg ble i hvert fall mektig imponert av både Siv Karin Ravndal og Anette Dahl sine ferdigheter og historier. Her er det bare å ta av seg hatten og gratulere Norge med å ha fått frem noen fantastiske ambassadører for hobbyen vår. Ellers var det nye bekjentskap å hente både fra Tyskland, Nederland, Frankrike og Malta. Skal bli gøy å følge disse personene fremover og kanskje kommer sjansen til å jakte med de igjen i en ikke alt for fjern fremtid.

Drivjakt i Tyskland – Kan anbefales

Drivjakt i Tyskland er veldig annerledes fra norsk jakt. Dersom du trives best med å rusle rundt i skogen alene, med rifla på skulderen eller med korte drev, så er kanskje ikke det her greia for deg. Men dersom du er nysgjerrig på en annerledes jakt – og setter pris på å oppleve et annet lands tradisjoner, så er en drevjakt i Tyskland absolutt noe jeg vil anbefale. På forhånd må du søke om «Jagdshein» og du må ha ordnet med forsikringer på tysk. Jeg lånte et våpen der nede, så sjekket ikke om det var behov for noe mer enn Europeisk våpenpass for innreise til Tyskland med våpen. Jeg likte det – og jeg har ikke vært på min siste drivjakt i Tyskland. Neste gang håper jeg også at villsvin toget kommer i min retning og at jeg får være med på «kanonaden» som Tyskerne kalte det. Skal innrømme at jeg var litt misunnelig på de som befant seg på rett sted når hele «toget» med villsvin kom løpende og det smalt med et 15-20 ganger med få sekunders mellomrom. Det må ha vært helt rått, men det får bli neste gang.

JAKT I UTLANDET? LES GUIDEN: SLIK PLANLEGGER DU JAKTREISER (egen lenke)

Om du liker det jeg holder på med, så gjør som snart 35.000 andre jegere og følg Bukkefall på Instagram!