Endelig er tiden kommet. For meg er bukkejakta årets høydepunkt og forberedelsene starter allerede tidlig på året. Det settes ut saltsteiner – viltkamera skal monteres – saltsteiner skal opp og tenkte poster skal forberedes. I ukene før jakta går det mye tid til å spane og så den spennende uka som leder opp mot 10. august – hvor terrenget fredes og ingen får tilgang. Spenningen stiger dag for dag – vil storbukken dukke opp i år?

Endelig er vi i gang!

På morgenen den 10. august var det et forferdelig vær her i Østfold – så jeg bestemte meg for å heller la terrenget få være i fred. Utsatte jakten til ettermiddagen og satset på bedre vær. Men været er ikke alltid på vår side, og jeg fikk jeg tre timer med kuling, vindstille, regn, sol, sønnavind og nordavind fra alle kanter. Vanskelige forhold for å lure returbukken jeg jakter på og som absolutt ikke har blitt så stor som den er uten å vite at tiende august, da skal man holde seg langt vekk. I år som i fjor var bukken søkk vekk – og siste bilde er ironisk nok det jeg postet på Instagram 36 timer før jaktstart, hvor bukken viste meg ryggen og jeg skrev teksten «Goodby Marius – I’m all done for now. See you next year…». Tanken på at jeg gjorde en kardinalfeil da jeg ikke gikk ut på morgenen har slått meg mer enn en gang den siste uka.

Plan B – Selekteringsjakt

Jeg har sagt det før – og jeg sier det igjen. Jaktmodellen i Norge er, når det kommer til forvaltning av viltet, helt feil. Utenfor våre grenser er uttaket av rådyr vesentlig mindre regulert – og da er det ikke vanskelig å ta ut skrapbukk. Dermed har man ofte en betydelig bedre bestand av rådyr. Her derimot – hvor mange betaler i dyre dommer for å delta i bukkejakta, så svir det å ta ut skrapgener. Hvordan noen kan sitte på et kontor og vite bedre enn jegerne hva som er riktig uttak, er for meg en gåte. Dermed får alt for mange bukker med dårlige gener lov til å vokse opp og føre genene videre. Mine tanker om forvaltning er ganske enkle; Er genen dårlig, jaktopplevelsen bra og skuddsjansen fin, så ta muligheten når den byr seg. At geviret er lite betyr ingenting om opplevelsen er bra – og man legger grunnlaget for fremtidig storbukk.

Den lille bukken gikk i området der jeg har sett den på kamera i hele sommer og svarte umiddelbart på lokken. Den dukket opp i skogkanten et par hundre meter vekk – og travet pent inn de 200 meterne. På fem meters hold stoppet jeg den skuddet var av den lette sorten. En flott opplevelse med lokken var godt plassert i minnebanken og jeg har lagt et godt grunnlag for fremtidig storbukk.

Høydepunktet – Tradisjonell åpning med gode venner

Jeg har en tradisjon med et par kammerater. Den første helgen i bukkejakten treffes vi hjemme hos Trond for å jakte bukk – og for å feire at jaktåret er i gang. Vi møtes tidlig på formiddagen og deler historier, griller og planlegger årets jakter. Er det noe nytt utstyr vi er nysgjerrige på? Hvilke ladninger har folk forberedt for året osv. Helt topp jegerporno med andre ord. Utpå kveldingen er tiden moden for å prøve seg på bukken.

Ølboksposten – Når to pene bukker sloss like foran deg!

Første gang jeg jaktet bukk hos Trond, så plasserte han en tom ølboks i en liten gran for å markere hvor han anbefalte meg å sitte. Etter en fantastisk opplevelse jeg kan fortelle om en annen gang, som resulterte i min første medaljebukk, så er denne delen av terrenget blitt min faste plass. I år gikk jeg ut på post sånn litt før syv – og fikk relativt raskt en bukk ut av skogen ett godt stykke unna. Holdet må ha vært 400 meter eller der omkring. Bukken kom forsiktig og stoppet mange ganger. Det var tydelig at den var nervøs og 200 meter unna så var det bom stopp. Jeg antar jeg satt i en annen, større bukks revir og at denne, klok av skade, ikke turte komme inn. Dermed bestemte jeg meg for å gå rundt en liten skoglugg og forsøke meg fra motsatt side. Mens jeg gikk ett godt stykke rundt skogen, så mistet jeg kontakten med bukken og da jeg kom frem der jeg hadde tenkt til å lokke var havreåkeren nok en gang tom.

Nå var jeg godt sør for der bukken stoppet forrige gang – og trua var på topp. Jeg spilte et par toner med Demmel Fløyta og ble oppmerksom på en firetakker som dukket opp i skogkanten. Denne kom pent rett inn mot meg – og jammen dukket ikke seks takkeren fra tidligere opp også. Nå har jeg altså to bukker på vei rett inn – fra hvert sitt hold. Bukkene har ikke sett hverandre – men med den kursen de holdt var det tydelig at de kom til å se hverandre før de var på skuddhold. Spent på hva som kom til å skje – og med en puls som var høyere enn Therese Johaugs på oppløpet av 3-mila i OL, så bestemte jeg meg for å bare nyte synet. La rifla i fanget og tok opp håndkikkerten igjen og målte avstanden til skuespillet med den innebygde avstandsmåleren i Leica Geovid’en. Foran meg gjorde bukkene opp seg imellom og jeg fikk roet pulsen nok til at håndkikkerten igjen kunne byttes ut med rifla. Da den største bukken stilte seg opp på 148 meter smalt det fra Sauer’n. Med en Lapua Naturalis midt i maskinrommet, så gikk den 5-6 skritt før den tippet over og var død. For en fantastisk opplevelse det var – og noe jeg kanskje aldri får oppleve igjen. Lykkelig og stolt tok jeg turen tilbake til gården for å vente på de andre.

Litt utpå kvelden..

..Dukket også Fred Otto opp igjen med et kjempeglis. Fred Otto er en av de dyktigste jegerne jeg kjenner og hadde i en lengre periode fulgt med en spesiell bukk. Etter flere stang ut turer, så kom kjempen i hundre på lokken og på 15 meter var det stopp. Enda en flott sekstakker var i boks – og festen kunne begynne. På jegermessig vis ble det en usedvanlig hyggelig kveld – hvor bukkene vokste med inntaket og plutselig var det morgen. Kanskje like greit at vi droppet morgenjakta…? Det er dette jeg elsker med jakt. Kammeratskapet, historiene, det sosiale og innimellom alt, ekstremt spennende opplevelser i skogen. Vi er heldige som får oppleve dette.

Fortsatt skitt jakt jegervenner!

Følg meg på Facebook?

Om du liker det jeg skriver – så er en enkel måte å holde seg oppdatert på å følge Facebook siden til bloggen. Den finner du her: www.facebook.com/bukkefall . På Facebook er det noe annet innhold enn her på wordpress – så det kan være smart å følge begge steder.