Sammen med min venn Trond hadde jeg vært en helg på elg, kron og dåhjort jakt i den syd-østre delen av Sverige. Vi kom ganske sent avgårde da vi skulle hjem – så vi besluttet oss for å ta en overnatting på Torpet. Kvelden gikk med til å bruke kikkerten og lokalisere storbukkene – for å være forberedt til en kjapp jakt på morgenen dagen etter før vi igjen måtte fortsette på veien hjemover.
Vi fant raskt to store 6’ere som vi trodde kunne nærme seg medalje og ble sittende og følge med på dem. Den jeg skulle prøve meg på hadde vi observert på relativt langt hold sammen med to geiter. Mulighetene for at den var der neste morgen også var god. Vi kjørte innom Ica på vei tilbake til Torpet og fikk i oss en god middag, før det ble noen timer søvn. Grytidlig neste morgen var vi oppe og ute i terrenget. Trond dro et stykke lengre sørover, mens jeg skulle prøve meg på 6’ern vi hadde sett i jordekanten, inn mot et skogholt kvelden før.
Jeg beveger meg forsiktig og bruker kikkerten flittig mens jeg tar meg over et jorde og inn mot et skogholt litt lengre nord for der vi så dyrene kvelden før. Følger skogkanten noen hundre meter, før jeg bestemmer meg for å ta meg ut til en liten «øy» i åkerlandskapet og vente litt der. Ikke lenge etter at jeg er på plass, så dukker et par rådyrgeiter opp og pulsen stiger. Jeg er nå sikker på at bukken er i nærheten og det er bare å vente. Etter en stund ser jeg en hvit rompe innimellom buskene i jordekanten. Og ja – det er bukken. Han blir gående å beite veldig forsiktig helt i kanten på jordet og vil lissom ikke helt ut på den åpne flata. Hadde det vært i Norge så hadde han levd et veldig utrygt liv, men ettersom jordekanten også markerer grensen for terrenget vi jakter på, så er det meningsløst å skyte et trofé like ved delet. Går det to meter i feil retning så går en hyggelig opplevelse over til å bli et stort prosjekt, med varslingsplikt, diskusjon om hvem som eier fallet osv. Så klok på tidligere erfaringer venter jeg på at bukken skal komme godt inn på matfatet.
Jeg ligger med Swarovski’n på 15 ganger forstørrelse og har to-foten utslått på rifla, så at holdet er i overkant langt plager meg egentlig lite. Med 7mm RemMag og ballistikk tårn på kikkerten, så er jeg trygg på lange hold. Om bare bukken kan bevege litt på seg.. De andre rådyrene beiter litt rundt og endelig bestemmer bukken seg for å følge etter.. Den tar 15 skritt ut på jordet.. stopper opp et par sekunder og så stopper tiden. Husker ekstremt godt trådkorset som legger seg i bogen, fingeren som gradvis legger mer press på avtrekkeren og så skuddreaksjonen.. som aldri kom.. Hadde jeg bommet? Men så etter noen sekunder tar bukken to skritt til siden og klapper sammen. Phew.. letta!
Jeg tok meg raskt de par hundre meterne over jordet og kunne konstatere at bukken lå der den falt og at mitt første flotte trofé var i boks. Selvfølgelig skulle den første store bukken stoppes ut og i dag henger en flott bogmontasje av den på hytta. Flotte opplevelser og minner som dette er en av de viktigste grunnene til at jeg jakter.