Endelig en dag med gode forhold for lokking og ikke minst; en forståelsesfull kone som gav mannen et par timer i skogen i Valentin gave. Vi jegere er ikke som andre folk.. Det er første tur med lokkepipa for meg i år og selv om jeg innerst inne vet at det er et par uker for tidlig, så er det ikke fritt frem for at det sitrer litt ekstra når jeg ankommer jaktområdet litt over 4 pm.

1. postering

Når jeg kommer frem til jaktområdet, så oppdager jeg at vindretningen er langt fra så optimal som jeg så for meg da jeg dro hjemmefra. Ulempen med å bo en times tid unna terrenget er at det ikke alltid er like lett å vite hvordan forholdene er når man kommer frem. Uansett – har jeg kjørt en time så skal jeg i alle fall gi det et forsøk. Jeg har hørt, men ikke observert selv, at det skal være et revehi i området og har fått en ca. forklaring på hvor det skulle ligge. Uansett er det mye revespor – så spenningen og pulsen stiger noen hakk mens jeg sakte sniker meg frem til stedet jeg har bestemt meg for å forsøke. Med vinden i ryggen så burde det være gode muligheter for at reven følger et skille mellom to jorder vekk fra meg – for så å gi meg en skuddsjanse når den krysser jordet (se illustrasjon nedenfor) – eller mens den går i jordekanten på motsatt side for å plukke opp vitringen fra hva det nå enn er som holder på å ta livet av haresteika..  – Jeg blåser noen serier med Nordic Predator pipa – venter – og oppdager at reven er på vei rett mot meg i myrdraget mellom der jeg tror hiet er og posten min. Var redd for at dette skulle hende. Bukkefall 0 – 1 Reven. Gir opp, bytter batterier på et viltkamera jeg har i nærheten og prøver en ny post en drøy kilometer unna.

2. Postering – «Valentines Day» Posten

Finner som nevnt en ny post et stykke unna – ved et islagt vann hvor jeg anser at det er gode sjanser både på rev som trekker over vannet – og på rev som kommer i jordekanten. Tar meg forsiktig frem til posten, finner frem Zeiss’en og ser raskt over området.

Klokken er blitt 17:20 innen jeg var klar – og det er ikke alt for lenge igjen av skytelyset, men de nødvendige 20-25 minuttene har jeg. Blåser en serie – speider forsiktig. Blåser en serie til og hører… det vibrere på innerlomma. Ignorerer det – og det vibrerer igjen. Og igjen. Tredje gang 8-åringen forsøker nå meg på Facetime lar jeg jakt være jakt og svarer. Han har overraskende tatt svømmeknappen 100-meter og vil vise den frem. Det ble ingen rev med andre ord, men premien av en 8-åring som smiler over hele skjermen og venter stolt når man kommer hjem er så uendelig mye mer verdt enn nok en død rev. De neste par helgene skal jeg på fjellet og kjøre ski, så da lever reven godt frem til primo Mars når jeg igjen får tid til å lokke. Da.. da skal det bli.. Revefall??

/Bukkefall